Memento Mori
Ah, deilige vår, tiden på året når selve livet våkner i en skinndød vinterkropp og man for første gang kan nyte en kopp kaffe på trappen i selskap med en oppbyggelig avis. Hvor vi er lite bortskjemte med livet her i norden, tenker jeg hver vår, her vi svømmer i penger og olje og folkelige underholdningsprogrammer, når vi halve året setter livet på vent mens vi luller oss inn i den sørgelige villfarelse at telys og peis på noen som helst måte være godt for sjelen eller at noen virkelig skulle kunne bli lykkelige av å gå på ski. Den som når som helst i stedet kunne knyte sin tversover, sette sixpencen på hodet og spankulere ut i Paris' gater, hvor vinteren kun er et løfte om vår og livet og fellesskapet alltid fortsetter inn i nærmeste café eller bistro. Selv i februar.
Men den som kjekt setter sixpencen på hodet og spankulerer avsted må huske at livet alltid er på sitt mest elegante der ute i gatene. Vel på innsiden har man nemlig uten unntak luesveis, i Paris som i Gamle Fredrikstad. Akk, hvor medaljen alltid har en bakside. Livet var aldri blott vårsol og glede.
