Veien til gjenvalg
Fredrikstad Høyre hadde sitt nominasjonsmøte igår, og som vanlig var det knyttet en del spenning rundt akkurat dét. Forståelig nok – når mange mennesker legger ned svært mye fritid på å gjøre en innsats for byen og for partiet ønsker man seg som oftest lønn for strevet i form av renominasjon, og er man foreslått utenfor rammene av det som er en realistisk bystyreplassering er det lett å bli skuffet. Det var forøvrig på nominasjonsmøtet for fire år siden at jeg hadde min egen ilddåp som politisk aktiv i Fredrikstad Høyre, hvor jeg ble bedt om å holde valgtalen for Bengt Morten Wenstøb, og jeg som takk for dette ble tilbudt en 33. plass på listen. At jeg ble valgt inn i bystyret fra denne 33. plassen illustrerer på en god måte hvorledes demokratiet fungerer i praksis, og i særdeleshet hvorledes en ukumulert listeplassering er like mye verdt uansett hvor man står på listen. Faktorenes orden er som vi vet likegyldig. Det som teller er hvor mange kumuleringer den enkelte får av velgerne, og hvor mange som stemmer et annet parti som fører den enkelte kandidats navn opp på sin stemmeseddel. At partiet i år gav meg en hårfin topp ti-plassering tar jeg som en tillitserklæring, og som et signal om at mine spinkle florettslag for konservatismen gjør nytte i en virkelighet som slites mellom sofasosialisme og relativt ukultivert liberalisme. Det er mulig jeg overtolker akkurat her, men konklusjonen er likefullt: Jeg er klar for fire nye år. Og jeg trenger din stemme for å klare det.
