Impresjonisme ved et lykketreff
Lett slentrende gjennom Kirkeparken en søndags aften er det lett å finne motiver for ens speilreflekskamera. En gruppe mennesker på vei hjem fra en konsertopplevelse i Domkirken, et forskjønnende hus, en herre i tweed. Men ens fotoferdigheter vil en liksom ennå ikke fra hånden, og der fotografen skulle gjort jobben må kameraet dessverre etter beste evne overta. Men en lærer.
Svandal, eller arkivaren, historikeren, ja til og med ordførerkandidaten, dog hos oss titulert som stipendiaten, tok seg bedre ut. Han har en slik ro over seg som selv nervøse speilreflekskameraer lar seg påvirke av.
Jeg, derimot, har en mer ubestemmelig natur og en skikkelse som uvillig lar seg definere på fargefilm. Men essensen, den er da der?
La oss være rause og kalle det hele impresjonistisk. Så gjorde kameraet jobben likevel.
